Grensejustering
(Utenkommunirix:) Folk på Ona og Sandøy har gjort alt riktig. Fått ja fra både statsforvalteren og statsråden. Men neida – det skulle visst mer til enn folk, forankring og fornuft.
For med ny statsråd på plass, og en telefon fra Ålesund, ble alt snudd på hodet.
Det ble neej.
Liten sak - stor sak?
Dette handler ikke bare om ei kommunegrense – det handler om makt, tillit og folkestyrets troverdighet.
Den grensa Stortinget justerer oftest, er ikke mellom kommuner – det er mellom folk og makt.
For det er ikke sakens størrelse som avgjør demokratiets verdi – det er nærheten til folk.
Og der feiger Ap og Høyre av og til fullstendig ut.
For hva skjer når velgerne på noen yderst nøgne øer på Møre-kysten roper om grensejustering - attpåtil med en positiv mottakerkommune med på laget?
Jo, da svarer både regjeringspartiet AP og opposisjonspartiet Høyre med svadaprat, ansvarsfraskrivelse og skyttergravspolemikk.
Men når EU sender over et komma, ja, se da går de samme såkalt styringspartiene opp i giv akt.
Kaos
Opposisjonspartiene SP, SV og Rødt vil løfte saken til Stortinget. Arbeiderpartiet og Høyre nekter.
Jada, det er statsrådene som har rota det til.
Nivået på kaoset? Imponerende.
Senterpartiets minister sa altså ja til grensejustering – før han overleverte adgangskortet sitt og tok heisen ned ved siste regjeringsendring.
Men da må vi huske:
Han hadde i det minste fulgt med på saken. Jobbet med den. Vært til stede. Og fått faglige vurderinger.
Og så, plutselig:
TITT-TEI, Kjersti heter JEG!
Én telefon fra Ålesund til eks-partisekretær og nå omplassert til nyslått kommunalminister, Kjersti Stenseng – og vips, så endret saken seg.
I heisen på vei opp til sitt nye kontor.
Hvis det er så lett å omgjøre vedtak med én telefon – og så innihutaheitehelsikes vanskelig å høre på folk som faktisk bor der – da beveger vi oss bort fra det folkestyret alle later som de forsvarer.
Jeg sier ikke at vi skal gi slipp på vårt representative demokrati. At vi velger de beste blant våre likekvinner og -menn.
(Gjør vi egentlig det? Det er noe grunnleggende råttent ved partienes nominasjonsprosesser. De sikrer i stor grad seg selv renominering. På Molle, mener jeg å huske, var FrP krystallklare: Vi kumulerer ingen. Folket får ommøblere listene om de vil. Men ok – vi lar den ligge.)
Politikerforakt og avstand
Et slikt system, det representative demokratiet, må bygge på deliberasjon – en bred, opplyst samtale mellom de styrende og de styrte.
Et sterkt, lokalt krav – for eksempel et innbyggerinitiativ om grensejustering - er en viktig del av, og et viktig premiss for, en slik samtale.
Først etter en grundig prosess, frem og tilbake, med faglige innspill, kan avgjørelser tas med et snev av legitimitet.
TittenTei-Kjerstis vedtak om Ona og Sandøy er ikke i nærheten av å være legitimt – sett nedenfra.
Det er rett og slett et stjerneeksempel på hva som skaper politikerforakt.
Én telefon trumfer alt
For dette handler ikke bare om en liten kommunegrense i havgapet.
Dette handler om hvorvidt folk faktisk kan stole på at systemet virker – også når det ikke står EU-direktiver eller milliardprosjekter på spill.
For når innbyggerengasjement, folkemøter og grundige lokale prosesser så lett kan settes til side – da kødder man med det vi alle tenker er et ideal:
At demokratiet er noe mer enn et pyntelig rituale annethvert år.
At det nå – fra Ålesund – ralles om at noen av øyboerne skal ha ombestemt seg, kan ikke tillegges vekt.
Ikke når man ser de samme Ålesund-argumentene, i svart på hvitt, i Statsforvalterens grundige utredning.
Stortinget rydder opp…
…Eh. Nei.
For vi vet allerede at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet - de to siste i førersetet i Ålesund kommune - nekter å gi slipp på Ona og Sandøya - kommer til å skyte ned forslaget.
Det er bare å lese argumentene fra Ålesund kommune i Statsforvalteren sin grundige utredning, så forstår man jo hvorfor.
Aller mest handler dette om makt over viktige ressurser. Og så litt påtatt styringsparti-ideologi.
Så langt - men ikke lenger?
Det hjelper ikke med lange prosesser; høringer, folkemøter eller statsforvaltere som sier ja.
Det hjelper ikke at folk har gjort alt riktig.
Når makta og systemet likevel bestemmer seg for å overkjøre befolkningen, er det bare én ting som kan rokke ved det:
Neste valg.
____
Regjeringen om grensejusteringer - med oversikt over vedtak.
